Osteosarcopenic obesity syndrome (OSO)

Project summary

Osteosarcopenic obesity syndrom (OSO) består av diagnosane osteoporose, obesity og sarkopeni. og ble fyrst skildra i 2014. Dei seinare åra har forstadiar/underdiagnosane osteopenic sarcopenia, sarcopenic obesity og ostepenic obisity blitt etablert. Ein strategi for behandlinga er å hindre og redusere faren for å utvikle den tredje og siste diagnosen. Det er godt dokumentert at alle tre diagnosane i OSO isolert fører til lav-doserte inflammatoriske prosesser som påverkar kroppssamansetninga i kroppen (opphoping av feittvev, redusert muskel- og beinmasse og energinivå) [12, 14]. Dette kan gjere det ekstra utfordrande å reversere og betre helsestatus (t.d. redusere overvekt, auke i fysisk aktivitet og psykisk helse). Tidelegare forsking har undersøkt omfanget, grensesettinga for diagnosen og kartlegging av ulike populasjonar blitt undersøkt i tverrsnittstudiar og nokre få intervensjonsstudiar ) [12, 14]. Derimot har ingen studiar undersøkt livskvalitet, livsmeistering, stress samt fysisk- og psykiske helse blant personar med i ferd med å utvikle eller påvist OSO longitudinelt i Norge eller verda. Kunnskap om sjølvopplevd helse og helsestatus difor etterspurt.

 

Felles for alle tre diagnosane er risikofaktorar og behandling/førebygging. Kvinner med aukande alder (>60år) er spesielt utsett [13, 15]. Sjølv om OSO syndromet også råker menn, er 9 av 10 kvinner. I tillegg til den medisinske behandlinga, har ofte fysisk aktivitet og styrketrening blitt anbefalt og brukt som behandling  for kvar av dei einskilde diagnosane. Det kan derfor spekulerast om at fysisk aktivitet og styrketrening kan nyttast i førebygging og behandling av OSO syndrom. Det er for eksempel godt dokumentert at styrketrening aukar muskelvolumet, bremser reduksjonen av beinvev og kan redusere KMI samt at fysisk aktivitet kan bidra til å reduserer KMI og faren for tideleg død [15-20]. OSO syndrom aukar sjansen for tideleg død, nedsett fysisk funksjon og livskvalitet [21]. Auka kunnskap om OSO syndrom er viktig i eit samfunnsperspektiv og frå eit individuelt perspektiv. OSO syndrom er i startgropa for å etablere seg ein klinisk diagnose [9, 12, 13]. Vi veit ganske mykje om dei einskilde diagnose (førekomst, årsak, førebygging og behandling) [15, 22, 23], men til vår kjennskap, er det ingen i Noreg eller Europa som har undersøkt førekomsten av dei tre diagnosane samla og korleis dei påverkar kvarandre. Auka kunnskap om dette er etterspurt og kan bidra til auka kompetanse hjå i UoH-sektoren, helseføretak, klinikarar og beslutningstakarar. Vist vi kan auke kunnskapen om utbreiinga og samanhengen av desse tre enkeltståande diagnosane, korleis dei påverkar kvarandre samt betre førebygging og behandling av OSO syndrom, vil den årlege innsparinga vera verdt fleire milliardar. Til dømes ligg Noreg i verdstoppen i både hoftebrot og osteoporose [1]. Samstundes lever vi lengre og større del av vaksne befolkninga vert overvektige. Alt dette i sum gjer at samfunnskostnadane knytt til OSO syndrom vil auke.

Method

Studien er eit tverrsnitt studie der kvar delatkar vil måle beinmasse, feittfri kroppsmasse, høgde og vekt bli målt. I tillegg skal vi måle gripestyrke med ein handdynanometer, beinstyrke og utfylling av spørjeskjema som går på dine fysiske aktivitetsbakgrunn, ernæringsvaner og sjølvopplevde helse.