Jubileumsbyen og annerledesbyen Bergen
Ingen andre byer knytter det seg sterkere forestillinger til enn «annerledesbyen» Bergen. Hvordan ble det slik? Professor Morten Hammerborg gir ut bok om bergenseren.
«Bergens borgere er grunnleggende fornærmet». Det skriver professor og historiker Morten Hammerborg i sin nye bok Bergenseren. En historisk analyse. Hva er det som gjør bergenserne så standhaftige og bastante? Hvorfor dyrker de seg selv og sin by, og insisterer på at de ikke er fra Norge, men fra Bergen?
– Forfatter og professor Georg Johannesen gikk til kjernen i dette da han omtalte Bergens historie som «200 års tilbakegang, avbrutt av enkelte katastrofer», forteller Hammerborg.
– Bergen var i flere hundre år den største byen i Norge, og ifølge enkelte kilder også største by i Norden på 1600-tallet. Men etter at Oslo ble utpekt som landets hovedstad i 1814, har byens borgere gjennomlevd et traume. Bergen gikk fra å være som et rike for seg selv til å bli en kommune styrt fra Oslo, på samme måte som alle andre kommuner, sier Hammerborg.
Bergen var en gang noe
Mens Oslo etter 1814 bygges opp med slott, storting, universitet og rikshospital, var Bergens fremtid gitt, som historikeren Ernst Sars skrev i 1855: «(…) den vil derved efterhaanden synke ned til en hørig og lydig Provinsby, som lever af Hovedstadens affald, medens den før var noget for sig selv, noget selvstændig.»
– Hele ideen om Bergen er at vi en gang var noe. Bergen har et voldsomt selvbilde grunnet sin fortid, men så har vi i 200 år levd under Oslo. Det påstås at vi bergensere har et mindreverdighetskompleks målt mot hovedstaden, men jeg vil påstå at det ikke er en følelse av mindreverdighet som først og fremst kjennetegner bergenseren, sier Hammerborg med glimt i øyet.
– Det er derimot en by som først og fremst føler seg forurettet. Bergen er en fornærmet by.
I år feirer Bergen 950 års jubileum som by, men feiringen har blitt dempet av pandemien.
Den bergenske ironi
– Det er noe rasende ved «det bergenske», men heldigvis er det også noe humørfylt med den maniske dyrkingen av oss selv og vår fortidige storhet, slår Hammerborg fast.
Det er vanlig i Bergen å si at bergenserne har selvironi. I boken forsøker Hammerborg å forklare også dette fenomenet. Det er nemlig ikke en helt vanlig eller fullt ut forståelig form for selvironi.
– Den bergenske ironi er en form for overdrivelse. Ved å hele tiden snakke fram et «ideenes Bergen» som langt overstiger realitetene, leker bergenserne med bildet av seg selv som storskrytende og virkelighetsfjerne – samtidig som de bekjenner sin kjærlighet til byen. Å være bergenser er å delta i et språkspill hvor spøk og alvor gjensidig forsterker hverandre, sier Hammerborg.
Hammerborg forteller at Bergens raseri mot Oslo fremdeles eksisterer etter 200 år.
– Bergens idé om seg selv er at den representerer noe som hele tiden er under angrep, at det særegent bergenske hele tiden er utrydningstruet. Det er derfor opp til oss selv å dyrke vår by og vår egenart, å aldri fullt ut akseptere hierarkiet hvor hovedstaden regjerer oss, sier historikeren, og avslutter:
– Ernst Sars fikk rett i at Bergen by kom til å bli stadig mindre viktig målt mot Oslo, men han tok feil i at bergenserne skulle bli «hørige og lydige».
Kontaktinformasjon for presse:
Professor Morten Hammerborg
E-post: Morten.Hammerborg@hvl.no
Telefon: 55 58 58 08/ 99 64 24 31