Boris Balakin har fått opprykk til professor

Kva forskingsgruppe høyrer du til?

Her på HVL leiar eg den nye Nanofluid-gruppa ved Institutt for maskin- og marinfag, der det også deltar utanlandske forskarar. I tillegg er eg medlem i Bergen Flerfase Gruppen under leiing av professor Alex Hoffmann frå Universitetet i Bergen.

Kva forskar du på? 

Eg forskar på fleirfasesystem - spesielle straumar som inneheld ulike materiale, for eksempel solide partiklar i gass, eller gassboblar i vatn. Mesteparten av teknologiske og naturlege straumar er fleirfasa, så det er mykje å jobbe med. Det eg spesialiserer meg på, er både numerisk simulering av straumane, men også straumar med spesielle eigenskapar. For eksempel kan klebrige partiklar klistre seg i røyret, lage klumpar og tette det. Vi sjekkar også om det går an å lage «smarte» fleirfase-straumar som kan styrast trådlaust. 

Korleis starta forskarkarrieren din?

Eg begynte på mitt første forskarprosjekt i termisk fysikk i 2004, som starta i samanheng med masteroppgåva mi. Dette var ved Moscow Engineering Physics Institute. Det var då eg forstod at eg ville jobbe med tekniske fag, og spesielt med forsking.

Kan du trekke fram eitt eller fleire forskingsprosjekt som du jobbar med no?

Til saman jobbar eg med tre ulike retningar, nanofluid i fornybar energi, gasshydrat i oljeindustrien og biologiske fleirfasesystem. Nanofluid er blandingar av stabile nanopartiklar som ein løysar ut i væske. Vi undersøker mellom anna om det er mogleg å forbetre varmevekslinga i solfangarar og i geotermiske brønnar, slik at dei blir meir effektive. I nordiske land er det alltid behov for oppvarming. Fordelen med å nytte nanopartiklar av metall er at ein aukar varmeleidningsevna til nanofluidet, og kan produsere høgtemperert damp når solvarmen treff fluida. Desse prosessane er så effektive, at vi kan lage nano-damp i Bergen.

I det andre prosjektet eg jobbar med, biologiske fleirfasesystem, ser vi på korleis partiklar bevegar seg i menneskekroppen. Det kan vere alt frå korleis fettpartiklar kjem til blodårene til kor mykje støv som blir i nasen etter at du inhalerer luft.

Når det gjeld det siste eg arbeidar med, gasshydrat i oljeindustrien, simulerer vi korleis hydrat beveger seg, for å sjå om det er mogleg å styre straumen. Slik kan vi stoppe prosessen med hydratdanning. Dette vil i så fall innebere reduserte kostnadar og mindre risiko for blokkering i røyr. I dag nyttar industrien masse kjemikaliar for å hindre slik hydratdanning.

Dersom du fekk uavgrensa med midlar og tid – kva ville du ha forska på då?

Uavgrensa midlar ønsker eg ikkje, det trur eg blir demotiverande. Men det hadde vore greitt med fleire midlar til arbeidet rundt «smarte» fluid. Då hadde eg prøvd å finne ut korleis vi kan forbetre prosessane, for eksempel auke verknadsgraden, redusere risiko og kostnad. Eg trur det er framtida. Vi går i rett retning her ved instituttet. 

Vi gratulerer med opprykk!