Etterlyser bedre hjelp til etterlatte barn
Få barn som har mistet et nært familiemedlem på grunn av narkotika får oppfølging i etterkant av dødsfallet. Nå etterlyser familiemedlemmer bedre oppfølging.
Artikkelen ble først publisert på forskning.no 5. april 2023.
Å miste en mor eller far kan være svært traumatisk for barn og unge, særlig ved brå dødsårsaker som ulykker, drap eller selvmord.
Det samme kan det å miste en mor og far på grunn av narkotikadødsfall, men samfunnet ser ikke på et slikt dødsfall på samme måten som for annen brå død. Mange etterlatte får derfor ikke hjelp.
Det har Tina fått kjenne på kroppen. Hun var 10 år gammel da hun mistet pappaen sin i en overdose heroin. For fire år siden døde også moren av narkotika.
- Som etterlatt av narkotikarelaterte dødsfall føler man seg stigmatisert, ensom og forvirret. Det er ikke lett å være alene i et system som ikke har plass eller kompetanse til deg og din sorg, sier hun.
Bare halvparten fikk oppfølging
Høgskulen på Vestlandet har i flere år drevet det nasjonale forskningsprosjektet END – Etterlatte ved narkotikarelatert død. I prosjektet forskes det på hvilke konsekvenser og belastninger narkotikadødsfall har for nære etterlatte, hvordan de mestrer hverdagen og hvilken støtte de får fra hjelpeapparatet.
Studiet er det største hittil av sitt slag på verdensbasis. Snart publiseres resultater i det vitenskapelige tidsskriftet Tidsskriftet «Nordic studies on alcohol and drugs» som før første gang inkluderer alle informantene i prosjektet, 255 etterlatte.
- Resultatene viser at de fleste rapporterer behov for profesjonell hjelp etter et slikt dødsfall, men bare om lag halvparten fikk oppfølging. Rundt halvparten av disse igjen var fornøyd med hjelpen de fikk, sier doktorgradsstipendiat Øyvind Reehorst Kalsås.
Barne- og familieperspektivet må styrkes
Et funn som skiller seg klart ut i studien er at langt færre barn enn voksne fikk hjelp.
Bare 26 prosent av dem som hadde barn i familien rapporterte at barna hadde fått oppfølging i etterkant av dødsfallet. Under en tredjedel var fornøyd med hjelpen de hadde fått til dem, og familiemedlemmer etterlyser bedre hjelp til barna.
- Barn som har mistet et nært familiemedlem på grunn av narkotika synes i mange tilfeller å ikke ha fått nødvendig hjelp. En av grunnene til det kan være at det fram til ganske nylig har vært lite fokus på barn som pårørende og etterlatte, sier Kalsås.
Først i 2010 kom en ny lov som skulle sikre at helsetjenesten anerkjenner og ivaretar barn som pårørende og deres behov for informasjon og oppfølging. I 2017 ble loven utvidet til å også omfatte barn som etterlatte.
Forskjellen mellom å være pårørende og etterlatt er at du er definert som pårørende når den du er pårørende til, er i live. Etterlatt er du når personen er død.
Spesielt traumatiserende for barn
Når en forelder eller søsken dør medfører det en krise for familien. I Pårørendeveilederen til Helsedirektoratet står det at helsepersonell skal bidra til å ivareta mindreårige barn som er etterlatte etter foreldre eller søsken.
- Det kan virke som om barne- og familieperspektiv har vært fraværende i oppfølgingen av etterlatte etter narkotikadød. Vi vet at brå død kan være spesielt traumatiserende for barn, og det er viktig at disse får god støtte og oppfølging. Vår klare anbefaling er derfor at barne- og familieperspektiv styrkes i helse- og sosialtjenestenes oppfølging av denne typen dødsfall, sier Kalsås.
Alene med vanskelige følelser
Dette er noe Tina kan kjenne seg igjen i. Hun var bare 10 år da faren hennes døde, og hun følte seg alene med de vanskelige følelsene.
- Å miste noen til narkotikarelaterte dødsfall kan være kjempetraumatiserende. Jeg opplevde at mange av de voksne som var i livet mitt ikke turte å spørre de vanskelige spørsmålene, eller stå i de vanskelige tankene eller følelsene jeg hadde, sier hun.
Hun forteller videre at når man er barn, er det ikke enkelt å forstå at rusavhengighet er en sykdom.
- Det var ikke lett å forstå hvorfor jeg aldri fikk se pappa når jeg ville, hvorfor jeg besøkte han på forskjellige steder og hvorfor han ikke var seg selv. Men jeg hadde en pappa som jeg elsket over alt på jord, og jeg visste ikke om noen annen livsstil. Det er tungt å være pårørende til en som er avhengig, men det er også veldig tungt å sørge alene, sier hun.
En historie som ikke passet inn
Det eneste tilbud hun fikk var en lavterskel sorggruppe over tre ganger i regi av barnevernet. Der opplevde hun at hennes historie ikke passet inn.
- Jeg var den eneste som hadde en forelder som døde av narkotika og jeg følte meg veldig utenfor. Jeg visste egentlig ikke helt hva narkotika var, men det andre barna skjønte det hvertfall ikke, sier hun.
Så sorgen til Tina fikk ikke ta like mye plass da det var vanskelig for henne selv, de andre deltakerne, men også for terapeuten å snakke om. Etter gruppen var ferdig, fikk hun ikke mer oppfølgning eller tilbud om hjelp.
Få fikk hjelp fra kriseteam
Den nye studien fra END-prosjektet viser at de fleste etterlatte som fikk hjelp, fikk hjelp fra psykolog eller psykiater. Svært få ble fulgt opp av kriseteam, og det var også denne typen hjelp flest savnet.
Tidligere studier fra prosjektet har også vist at det særlig i tidlig fase etter dødsfallet er mange som står uten støtte og hjelp.
- Det kan være flere grunner til at hjelpen uteblir i denne fasen. En grunn kan være at helsepersonell ikke ser på denne typen dødsfall som brå og uventet, og derfor tilbyr de ikke krisehjelp, sier Kalsås.
En annen grunn kan i følge forskerne være at etterlatte etter narkotikadødsfall er en gruppe som ikke nevnes i Helsedirektoratet sin veileder for psykososial oppfølging.
Denne gruppen kan derfor i større grad enn andre gå under radaren i kommunene. Det er noe en annen studie i forskningsprosjektet tyder på.
Forlenget sorg
I tillegg til at de fleste deltakerne i studien rapporterte om behov for profesjonell hjelp, viste resultatene også at gjennomsnittsskåren på symptomer på forlenget sorg var høy.
Forlenget sorg handler om sterk lengsel og opptatthet av den døde i lang tid etter dødsfallet, ofte over år. Det følges ofte av intens følelsesmessig smerte eller nummenhet, bitterhet, identitets- og rolleforvirring. Videre kan den som sørger ha vansker med sosiale forhold og evnen til å gå videre i livet.
Mange sliter med å akseptere tapet og unngår ting som minner om avdøde.
En lite anerkjent sorg
At mange opplever forlenget sorg, sammenfaller med funn fra tidligere studier fra prosjektet. Disse har vist at narkotikarelaterte dødsfall er stigmatisert i samfunnet og at sorgen som de etterlatte opplever er lite anerkjent. Dette stigmaet smitter over på de etterlatte og mange føler skyld og skam.
- I tillegg viser en av våre nylig publiserte studier at den sosiale helsen til mange etterlatte var sterkt nedsatt. Mange hadde trukket seg bort fra andre mennesker og deltok lite i sosialt liv – noe som trolig henger sammen med stigma og skam, sier Kalsås.
Han mener dette er alvorlig. Det betyr at mange av de etterlatte har få mennesker å dele sine erfaringer med. De er ganske alene med de vanskelige følelsene. Dette kompliserer etter all sannsynlighet sorgen ytterligere.
Vi må huske barna
Som pårørende til en som er avhengig av narkotika følger det også med mye frykt. En får aldri slappet helt av fordi en er redd for at noe skal skje med den en har kjær.
Når beskjed om dødsfallet kommer kan mange derfor kjenne på en lettelse, i tillegg til sjokk og sorg.
For Tina var det nettopp det som skjedde etter at hun mistet moren sin for fire år siden. Det førte til at sorgen ble mer komplisert.
- Opp i all sorg, redsel og frykt fikk jeg plutselig puste. Det var ingen som hadde fortalt meg at dette var en naturlig reaksjon, så jeg endte med å knekke enda mer da jeg trodde jeg ikke var glad i mamma og at jeg «liksom var glad for at hun døde», sier hun.
Hun forteller at dersom noen hadde tatt seg tid til å snakke med henne og forklart at det er naturlig med både sorg og lettelse, sett at hun trengte hjelp eller bare lyttet til henne, kunne det ha blitt en helt annen situasjon.
Dette førte til en komplisert sorgprosess som hun mener hun kanskje ikke er ferdig med den dag i dag.
Tina håper at det blir mer fokus på barn som etterlatte og deres behov, slik at de som opplever det samme som hun har gjort kan få bedre hjelp.
- Min historie er dessverre ikke unik. Min historie er heller ikke den verste. Mange barn, unge og voksne opplever dette hvert år. Det å være alene i ett system med en historie som ikke passer inn, er ikke lett. Vi må særlig huske på barna, avslutter hun.