Liv Mildrid Gjernes har blitt professor

– Hvilken forskningsgruppe tilhører du?

– For tiden er jeg med i «Lek, spill og deltakende læring», i tillegg er jeg knytta til den nye forskergruppa som nettopp er startet på kunst og håndverk, «MaBeTec» – Materialitet, berekraft og teknologi.

– Hva arbeider du med?

– Her i lærerutdanninga, vår viktigste utdanning, er jeg jo egentlig mest interessert i undervisning. Kunst og håndverk er et fag der det nesten ikke finnes lærebøker, og det blir enormt vanskjøttet i grunnskolen. Da jeg tok min andre master i Art and Design Education, lærte jeg om hvordan man kan posisjonere kunstfaglig arbeid og plassere det i en vitenskapstradisjon. Jeg syntes det var svært inspirerende. Den tilnærminga til det kunstfaglige kalles Artografi. Jeg prøver nok likevel å utvikle mitt felt mer mot «Artistic Research», som er rent kunstfaglig forankret.

Når det gjelder veien til professorkompetanse har jeg utviklet en stor mengde originale kunstverk i løpet av mange år i det profesjonelle kunstfeltet, og har en stor mengde fagfellevurdert arbeid i form av offentlige innkjøp og oppdrag. Dette er i dag min lille gullgruve som jeg henter stoff til mitt videre forskningsarbeid fra, både Kunst og håndverksfaglig og pedagogisk. Kulturenes materielle formspråk er uendelig interessante, slik de kommer til uttrykk med alle sine nyanser og kvaliteter. De mest interessante områdene her er de meningsskapende som finnes i forbindelsene mellom det materielle og det immaterielle. Dette man til enhver tid kan oppleve i arkitekturen, kunsten og designens formspråk. Det å ha fått delta i å utvikle formspråket i min egen tid, er jeg glad for, nå er det tid for å forske på disse samspillende prosessene, og sette dem inn i nye sammenhenger.

Materialitetens språkuttrykk ligger i fysiske former og farger. Å arbeide praktisk skapende med å utvikle nye uttrykk er det lite rom for i denne stillingen, både praktisk og arbeidsmessig. Så min formidlingsform blir nødvendigvis tekstlig og når man skal utvikle dette og formidle det som tekst er det essayformen jeg finner mest mening i. Da kan man følge tankene inn og ut av alle slags impulser og bakenforliggende kunnskapsområder, på samme måten som i alle skapende prosesser. Noe av min «gullgruve» er plassert her på Vestlandet i form av innkjøp og oppdrag. En altertavle som kan møte alle slags religioner til Bergen fengsel er jeg glad for å ha laget. KODE har også noen av mine viktigste arbeider i sin samling. I vinter var et arbeid fra en privat samling i Oslo representert på en nasjonal utstilling ved Drammens museum. Det er gledelig at arbeidene blir med videre gjennom tida og fortsatt er en levende og aktuelt ytrende i samtida.

– Hvordan begynte din forskerkarriere?

– Jeg er født nysgjerrig og oppfinnsom, og havnet i det profesjonelle kunstfeltet ganske snart etter ferdig utdanning som møbel- og interiørarkitekt. Men jeg er jo ikke en som følger main stream eller som trives med de rammene masseproduksjon setter for designerne. Så min «artistic research» har levd sitt eget liv fram mot denne tida der høy kunstfaglig kompetanse formelt sett har blitt likestilt med akademisk forskning.

– Kan du trekke frem ett eller flere forskningsprosjekter som du jobber med nå?

– Jeg har nylig fått antatt et essay til Academy for Design innovation management sin store konferanse i London nå i juni. Essayet dreier seg om hvordan formspråkene tolkes og utvikler seg i nært samspill med tid og kultur. Dette arbeidet skal jeg ta videre til en konferanse i Gøteborg til høsten, og vil da utdype det videre mot den viktige betydningen det er i å ha innsikt i materialers betingelser som grunnlag for all formgiving. 

– Hvis du fikk frie tøyler, ubegrenset med midler og tid – hva ville du forsket på da?

– Det er ikke min drøm i livet bare å arbeide og forske i mitt eget. Absolutt ikke. Det jeg mest skulle ønske er å få tid nok med mine studenter til at de fikk anledning til å oppdage sine egne språkformer og skapende talenter. Alle har noe, men med så lite tid dagens utdanning har i de praktiske faga, leter studentene intenst etter fasiter og sikre svar, og ved det stagnerer de i startgropa. Å utvikle sine egne ideer og gjendiktinger fra bunnen av krever mer tid til prøving og feiling. Dette bidrar til at studentene sjelden kommer til det punktet der de erkjenner og verdsetter sitt eget formspråk, de gjør bare etterligninger av ting de henter fra andre steder enn sin egen livsverden.

Så hvis jeg fikk ubegrenset med midler og tid, ville jeg først og fremst planlagt og bygget et visningsrom ved HVL. Et stille og trygt rom for fokuserte ytringer i ikke-verbale språkformer. 

I tillegg ville jeg ønsket tid med en håndfull studenter for å kunne arbeide med undersøkelser og utviklingsarbeider som skulle forsvares og diskuteres i et offentlig visningsrom, publisert som utstilling

Vi gratulerer med opprykket!