– Vi må anerkjenne kjønns betydning for helse

– Gratulerer med utarbeiding og ferdigstilling av ny NOU om kvinners helse og betydningen kjønn har for helse.

– Takk for det. Utvalget besto av dyktige fagfolk fra hele Helse-Norge. Det har vært to spennende og lærerike år, og vi er svært fornøyde med resultatet. NOU’en har tittelen Den store forskjellen – om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse, og ble 2. mars overrakt til helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol.

– Hvordan vil du beskrive oppdraget dere fikk fra regjeringen?

- Oppdraget var todelt. Vi ble bedt om å utvikle en kunnskapsoversikt over status for kvinners helse i Norge, og hva som er de største utfordringene. Vi ble også bedt om å vurdere hvordan kjønnsforskjeller- og kjønnsperspektivet blir håndtert i folkehelsearbeidet, i helse- og omsorgstjenestene, og i helsefaglig forsking og -utdanning.

Kjønnsforskjellen mellom kvinner og menn har blitt oversett

- Hva er hovedbudskapet i denne NOUen?

– Vår «hoveddiagnose» er at den store kjønnsforskjellen mellom kvinner og menn har blitt oversett. Kjønn har betydning for helse. Kvinner og menn har ulik biologi, de lever ulike liv, og de rammes ulikt av sykdom. Kvinner får kjønnsspesifikke sykdommer som menn ikke får, som for eksempel endometriose. I tillegg vet vi at kvinner kan ha andre symptomer enn menn ved sykdommer som rammer begge kjønn, for eksempel ved hjertesykdom og hjerneslag. Noen sykdommer rammer kvinner oftere enn menn, for eksempel osteoporose. Slik kunnskap må ligge til grunn for å sikre gode helsetjenester for alle, uav­hengig av kjønn.

Vi har i arbeidet både lagt vekt på det forebyggende og det behandlende perspektivet, og sett på hvordan politiske myndigheter, helse- og omsorgstjenestene, og forsknings- og utdanningssektoren forholder seg til kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv.

Forsidefoto fra Den store forskjellen. 

Foreslår arbeidsgruppe på tvers av departementer

– Hva fant dere, og hvilke tiltak anbefaler dere å iverksette for å fremme kvinners helse og helse i et kjønnsperspektiv?

– For det første må kvinners helse få økt status. Det er utvalgets klare oppfatning at kvinners helse, og typiske kvinnesykdommer, har lav status. Dette må endres. For det andre må vi utvikle og etablere en bedre samordning når det gjelder kvinnehelse. Det er i dag ingen fagorganer som har særskilt og overordnet ansvar for arbeidet med kvinners helse og kjønns betydning for helse – verken på departe­ments- eller direktoratsnivå sikres det ressurser eller faglig samordning i arbeidet. Vi foreslår her konkrete tiltak som vi håper regjeringen vil ta til følge – for eksempel at det etableres en tverrdepartemental arbeidsgruppe knyttet til kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv. Utvalget mener at en slik arbeidsgruppe, hvor eksempelvis Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kunnskapsdepartementet (Kunnskap, forskning- og høyere utdanning) og eventuelt andre departementer etablerer et formelt samarbeid, vil skape nye og mer helhetlige tiltak i arbeidet med å fremme kvinners helse og kjønns betydning for helse.

Også på tjenestenivå – i samhandlingen mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, er det betydelige utford­ringer med samordningen. Dette får uheldige konsekvenser for kvinners helse – ikke minst fordi flere lidel­ser som særlig rammer kvinner ofte er sammen­satte, og krever tverrfaglig samarbeid og sam­ordning mellom ulike tjenesteleverandører. Også her foreslår vi tiltak, herunder endringer i finansieringsordningen.

Kunnskapen når ikke fram

– Er det andre viktige tiltak som må til for å fremme kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv?

– Ja, for det tredje må vi sørge for å at oppdatert kunnskap om kjønns­perspektiv i helse blir lagt til grunn i utformingen av helse- og omsorgspolitikk, i utdanningen av helse- og omsorgspersonell, i leveransene av helsetjenester, og i informasjon til befolkningen som helhet. Dette er ikke i tilstrekkelig grad tilfellet i dag. Vi mener at «kunnskapsbroen» svikter – kunnskapen når ikke frem.

For det fjerde er utvalget av den oppfatning at kvinners egne stemmer, som pasienter i møte med helse- og omsorgstjenesten, i for liten grad blir hørt. Flere av innspillene utvalget har mottatt, vitner om at mange kvinner opplever at deres helseplager blir bagatellisert, og at deres stemmer ikke blir lyttet til. Det foreligger heller ikke noen systematikk i å sikre kvinners bruker­medvirkning i arbeidet med evaluering i helse- og omsorgstjenesten. Når det gjelder kvinner med urfolk- og minoritets­bakgrunn, så ser vi i tillegg at språkbarrierer, lav helsekompetanse, fordommer og stereotype fore­stillinger kan stå i veien for deres reelle brukermed­virkning.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock

75 tiltak i et livsløpsperspektiv

NOU’en beskriver utfordringer og muligheter for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv. Vi har lagt vekt på å fremskrive dette i et livsløpsperspektiv – fra unnfangelse til død – og har totalt formulert 75 konkrete tiltak vi mener er viktige å gjennomføre.

– Hvilke konkrete tiltak anbefaler dere blir iverksatt for å fremme helse hos kvinner i ulike faser gjennom livssyklus?

– Noen av de konkrete tiltakene vi anbefaler er å styrke tilbudet til barn og unge med spiseforstyrrelser, etablere vulvapoliklinikker i alle helseregioner, gjøre prevensjon gratis for alle under 25 år, og styrke behandlingstilbud til kvinner med endometriose og adenomyose.

– Når det gjelder kvinner i etableringsfasen anbefaler vi blant annet å sikre trygg og god svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg uavhengig av bosted, styrke lavterskeltilbudet for mødrehelse og bedre oppfølging etter abort, og å oppnevne et offentlig utvalg som ser nærmere på kvinners arbeidshelse.

– Når det gjelder kvinner «midt i livet» peker vi blant annet på et behov for økt kunnskap om overgangsalder og arbeidsliv, samt å utvide muligheten for blå resept i forbindelse med hormonbehandling i overgangsalderen. Vi ønsker også å styrke forskningen på helsekonsekvenser av vold mot kvinner i tilknytning til samlivsbrudd.

– Når det gjelder tiltak som kan fremme eldre kvinners helse, så foreslår vi blant annet å opprette et eget forskningsprogram som skal øke vår kunnskap om deres helse og helserelaterte behov. Vi peker også på behovet for å prioritere forebyggende behandling av benskjørhet, og å sikre at det er tilstrekkelig geriatrisk kompetanse i helse- og omsorgstjenestene.

Et kvinnevennlig helsevesen

– Kvinner trenger et kvinnevennlig helsevesen?

– Det stemmer. Vår målsetning må være å utvikle likeverdige helsetjenester. Da må vi begynne med å anerkjenne kjønns betydning for helse. Vi må øke statusen for kvinners helse, sikre samordning som fungerer, styrke kunnskapsbroen, og lytte til kvinners stemmer. Politiske myndigheter må gå foran og sette dette på dagsorden. Embetsverket må gjøres i stand til å omsette politisk vilje til virkelighet. Flere av tiltakene utvalget foreslår er innrettet mot å endre de grunnleggende strukturene og prioriteringene innenfor dagens helse- og omsorgssektor.

– Hvilke tiltak foreslår utvalget når det gjelder forskning og utdanning?

– Vi anbefaler å iverksette et nasjonalt strategisk forskningsløft, og at det innføres et krav om kjønnsperspektiv i all medisinsk og helsefaglig forskning. Vi foreslår også å øke finansiering av forskning knyttet til kvinners helse, tilrettelegge for bedre utnyttelse av helse­data i arbeidet med kvinnehelse og kjønnsperspektiver i helse, iverksette forskning på hvordan kvinner med kvinnelidelser blir behandlet i tjenestene, gjennomføre nasjonale brukerundersøkelser om kjønns­forskjeller i pasienters møte med helsetjenesten, styrke Nasjonalt senter for kvinnehelse­forskning, og å lyse ut midler til etablering av flere nasjonale senter for forskning på kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv. 

Kjønn og helse må inn i rammeplanen for helse- og sosialfagsutdanningene

Når det gjelder utdanning så er det viktig at fremtidens helsepersonell har god kompetanse knyttet til kvinnehelse og betydningen av kjønn når det gjelder helse. Dette er tema som i altfor liten grad blir vektlagt i beskrivelser av læringsutbytte i utdanningen for leger og spesialister, sykepleiere, vernepleiere, farmasøyter med flere.

Vi anbefaler derfor blant annet å innlemme kjønn og hvordan kjønn påvirker helse, sykdom og behandling i forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger, sikre at oppdatert kunnskap om medisinsk forskning på kjønnsforskjeller i helse og kjønns betydning for helse er et nasjonalt krav i nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS), heve kompetansen om kjønn og helse blant barnehagelærere og lærere, og å styrke seksualundervisningen på barne- og ungdomsskolen.

Kvinnehelsemilliarden er en god investering

– Har dere regnet ut hva deres anbefalte tiltak vil koste?

– Ja, vårt kostnadsanslag for offentlige utgifter første år er en milliard kroner – det vi kaller en kvinnehelsemilliard.

– Samlet utgjør våre 75 anbefalte tiltak en helhet. Når det gjelder kostnaden disse vil ha, så er det viktig å se dette i et større perspektiv. For eksempel er 70 prosent av alle som blir utsatt for hoftebrudd kvinner og økonomisk koster hvert hoftebrudd 1 million kroner. Samlet sett koster hoftebrudd alene 9 milliarder kroner årlig. Endometriose alene koster samfunnet over 13 milliarder i året, og årlige samfunnskostnader knyttet til spiseforstyrrelser ble i 2021 estimert til 26 milliarder kroner. I dette lyset mener utvalget at en kvinnehelsemilliard bør anses å være en god investering i kvinnehelse – også rent samfunnsøkonomisk.

Aller viktigst er det likevel at en satsning på de tiltakene som utvalget beskriver vil bidra til å løfte statusen til kvinners helse, styrke den nødvendige samordningen mellom myndigheter og embetsverk – og mellom ulike nivå i helse- og omsorgstjenesten, stryke kunnskapsbroen slik at oppdatert kunnskap om kvinners helse og kjønnsperspektiver i helse kan ligge til grunn for forskning, utdanning, helsepolitikk og helse­praksis – og at kvinners egne stemmer blir hørt og tatt på alvor. Da kan vi oppnå målet om at kvinner og menn ikke skal ha like helsetjenester – men likeverdige og kjønnstilpassede helsetjenester.