Om å vokse opp på barnehjem og på sykehus. En undersøkelse av barnehjemsbarns opplevelser på barnehjem sammenholdt med sanatoriebarns beskrivelser av langvarige sykehusopphold - og et forsøk på forklaring.

Prosjektsamandrag

I prosjektet forteller 37 tidligere barnehjemsbarn om sine opplevelser av det å være på barnehjem i fra 3 år til 19, og de yngste kom der da de var et halvt år. Barn fra tilsammen 11 barnehjem er intervjuet. Ut ifra en tanke om at det også finnes andre barn som har hatt en lignende oppvekst som barnehjemsbarna: flyttet fra sine foreldre, oppvokst på institusjon, fått sin oppdragelse av fremmede mennesker og hatt liten kontakt med biologiske foreldre i denne perioden, ble en slik gruppe barn, her kalt sanatoriebarn, kontaktet for å se om de hadde hatt tilsvarende opplevelser som barnehjemsbarna. En slik gruppe er for eksempel tuberkulosebarna som før, under og etter 2 verdenskrig vokste opp på sanatorier, ofte langt borte fra hjemmet. Dersom det viste seg å bli slik at sanatoriebarna hadde helt andre opplevelser av sine opphold enn det barnehjemsbarna hadde, så kunne det kanskje være grunnlag for å si at det å være barnehjemsbarn er en helt spesiell opplevelse. Å vokse opp på barnehjem ligner ikke på noe annet. Det er en helt særegen situasjon. Men dersom det skulle vise seg at slik var det ikke - altså at de to gruppene hadde hatt lignende og kanskje like opplevelser, da ville det være nærliggende å tro at den behandlingen som de to gruppene mottar ikke har noe å gjøre med om de er barnehjemsbarn eller tuberkulosebarn, men derimot ha noe å gjøre med hvordan voksne behandler barn. Data behandles i en grounded theory ånd uten at den er gjennomført etter metodens prinsipper i ett og alt og konklusjonen er trukket med utgangspunkt i Alice Millers tenking om relasjonen mellom barn og foreldre: barnas behandling på barnehjem og på sykehus er ikke evidensbasert, men derimot basert behandlingspersonalets egen oppdragelse. Konsekvenser trekkes i forhold hva som i framtiden må gjøres med hensyn til ekstern kontroll av institusjoner ( både for barn og voksne) og vektlegging av at studenter bevisstgjørers på egen oppdragelse og egne holdning før de går ut i praksis og skal ha ansvar "livet" til andre mennesker.