Arkitektur som endringsagent? Strategisk bruk av arkitektur i organisasjonsendring

Prosjektsamandrag

Temaet for avhandlingen er bruk av arkitektur som verktøy for organisasjonsendring. I en stadig mer konkurranseorientert organisasjonsliv ser organisasjoner etter muligheter til å utnytte sine ressurser optimalt, og endring sees på som et nødvendig ledd for å oppnå dette. I kunnskapsorganisasjoner er det de ansattes intellektuelle arbeid som er kilde til organisasjonens produktivitet, og interessen retter seg i økende grad mot å påvirke de ansattes arbeidsinnsats gjennom tiltak i det fysiske miljøet. Arkitektur innrulleres derfor i en organisatorisk prosess for å hjelpe organisasjonen nå sine mål om endring.

Slike målsetninger setter både arkitekter og organisasjon i en krevende posisjon. Som utformer av det bygde miljøet har arkitektprofesjonen har lenge hevdet at arkitektur spiller en viktig samfunnsrolle, samtidig som de konkrete brukerne i liten grad har vært i fokus. Styring av ansattes atferd ved hjelp av romlige virkemidler har røtter tilbake til scientific management, men har likevel inntil nylig vært lite undersøkt innen organisasjonsteori.  I praksis har arkitekturprofesjonen tilpasset seg organisasjonenes etterspørsel ved å tilby strategisk rettet kontorbyggeri. Åpne planløsninger blir da ofte implementert med formål om å øke produktivitet, effektivitet, kunnskapsdeling, læring eller kreativitet. Åpne planløsninger har økonomiske fordeler for byggeiere og organisasjon ved at de minsker behovet for ombygging ved organisatoriske endringer, men er fortsatt kontroversielle blant sluttbrukerne. Samtidig er det lite forskning som underbygger arkitektenes argumenter for at arkitektoniske kvaliteter som romlighet, materialbruk og estetikk kan bidra til å underbygge organisatoriske målsetninger, noe som svekker arkitektenes forhandlingsposisjon i prosjekteringen. Kvantitative studier viser sprikende resultater på produktivitet, trivsel og helse. Organisasjonsteoretiske studier peker gjerne på hvordan makt og kontroll utøves gjennom arkitektur, men også hvordan arkitektur påvirker identitet. Arkitektur ser ut til å ha muligheten til å ha både positive og negative effekter for organisasjoner, men hva som påvirker utfallet ser ut til å være mindre tydelig.

Mangelen på entydige resultater på tvers av case peker på at lokale sosiomaterielle interaksjoner mellom arkitekturen og den enkelte brukerorganisasjonen har avgjørende betydning for hvilke effekter arkitekturen kan få. Hvis dette stemmer, har organisasjoner som i praksis bruker arkitektur til organisasjonsutvikling relativt lite grunnlag for å forutsi utfallene av prosessen. Kunnskapen om endringen skapes mens den skjer. Spørsmål om hvordan arkitektur kan bidra til organisasjonsendring, blir fortolket, forstått og praktisert ulikt av ulike aktører underveis i prosessen. Arkitekter, ledelse og ansatte har ulike perspektiver på endringen som skjer. Arkitekturen innvirker selv i prosessen med sin romlighet og materialitet. Organisatoriske mål blir oversatt til arkitektur, de romlige oversettelsene får konsekvenser for brukerne av arkitekturen, og brukerne skaper egne oversettelser av arkitekturen når de tilpasser den til sine behov og arbeidsprosesser. Oppgaven vil undersøke hvordan arkitektur kan bidra til organisasjonsendring ved å studere disse oversettelsene slik de framtrer i to ulike case.

 

 

 

 

 

Metode

Studien er en etnografisk inspirert case-studie i to norske kunnskapsorganisasjoner som har flyttet inn i nye kontorlokaler to år tilbake i tid. Den ene en privat organisasjon, mens den andre er offentlig. Begge case-organisasjonene har hatt eksplisitte mål om organisasjonsendring som del av sine flytte- og byggeprosjekt. Hoveddatainnsamlingen består av kvalitative intervjuer, men legger også vekt på observasjoner, både av arkitekturen selv og hvordan den blir brukt. Det blir gjennomført intervjuer med ansatte og ledelse i organisasjoner som har gjennomgått endringer, og arkitektene som utformet arkitekturen. Dokumenter som har vært del av prosessen undersøkes også. Innflytting i nye bygg har for begge organisasjoner skjedd cirka to år før undersøkelsen begynner. På denne måten bygger empirien på resultatet av endringsprosessen, altså bruken av bygget i dag. Bruken av bygget forstås som en pågående prosess som består av både humane og non-humane aktører.

Som teoretisk redskap til å undersøke til å undersøke disse forholdene vil undersøkelsen ta utgangspunkt i sosiomateriell samfunnsteori, og da særlig aktør-nettverksteori (ANT). Et slikt perspektiv understreker et prosessperspektiv i analysen, og gir mulighet til å fokusere på arkitekturen som aktør. Utover disse perspektivene tar undersøkelsen tar i hovedsak utgangspunkt i teori og begreper fra organisasjonsteori, men bygger også på forskning innen arkitektur, miljøpsykologi og FM.

Fokus for analysen vil være å undersøke hvordan det materielle har vært aktør i endringene som har skjedd i organisasjonene, sett i lys av de intensjonene som organisasjon og arkitekter hadde med de romlige virkemidlene. Jeg vil derfor på den ene siden fokusere på organisasjonens målsetninger, og arkitektenes oversettelse av disse til arkitektur. Samtidig er interessen rettet mot de ansattes daglige bruk av arkitekturen, hvor effektene av endring vil være mest tydelig. Hvordan har de ansattes arbeidsprosesser, relasjoner, identitet blitt påvirket av romlig endring? Analysen vil ta sikte på å avdekke hvordan arkitekturen skaper materielle og romlige sammenhenger – og motsetninger – mellom intensjoner og effekter.