Hvordan påvirkes biologiske markører under transisjon trening fra Olympisk til Ironman distanse triatlon?

Prosjektsamandrag

Triatlon er en krevende utholdenhetsidrett som består av svømming, sykling og løping i 61 . sammenhengende konkurranse. De vanligste distansene er sprint (omtrent 25 km), olympisk (51,5 km), halv Ironman (113 km) og Ironman (226 km). Overgangen fra olympisk distanse til Ironman-distanse innebærer en betydelig økning i både treningsvolum og intensitet. Utøvere som deltar i Ironman har vist seg å trene over 20 timer per uke. Slik omfattende trening kan gi gode resultater, men utsetter kroppen for stor belastning og medfører risiko dersom restitusjon og ernæring ikke står i forhold til belastningen. Dette kan ses i ulike biologiske markører relatert til muskel og skjelettsystemet, hormonproduksjon, immunfunksjon, stoffskifte, og ernæringsstatus. Svikt i disse systemene kan bidra til langvarig prestasjonsnedgang, og redusert evne til å trene med høy intensitet. Dette er kjennetegn ved overtrening (OTS), som er en av de mest fryktede komplikasjonene blant konkurranseutøvere. Det som skiller OTS fra vanlig treningsslitasje er at prestasjonsfallet vedvarer til tross for flere uker eller måneder med restitusjon. For å forebygge slike komplikasjoner er det viktig å overvåke både treningsdata og biologiske markører over lengre periode. Studien er en observasjonsstudie på norske triatleter fra Bergen, der hensikten er å undersøke endringer i biologiske markører og treningsdata i perioden juli 2021 til desember 2022. Prosjektet har som mål å utforske sammenhengen mellom treningsbelastning som følge av treningsovergang fra olympisk distanse til Ironman og endringer i utvalgte biologiske markører som kan være knyttet til treningsrespons og restitusjon. Studien tar sikte på å undersøke hvordan kroppen tilpasser seg, og hvordan denne kunnskapen kan bidra til bedre forståelse av restitusjon, skadeforebygging og prestasjonsoptimalisering.