Boltreleik, ei kjelde til fryd og læring 

En tekst av Kristian Habbestad Larsen.

Du har kanskje opplevd at mange gutar liker leik som er prega av fart, spenning og fysisk kontakt. Leiken blir kalla for boltreleik, og dreier seg om leik som er fysisk og sosial. Boltreleik inneberer leikeslåsting, jageleik og leik der balanse og koordinasjon blir utfordra. Mange vaksne trur dessverre at leikeslåsting er ein årsak til auka aggresjon, når faktumet er omvendt. Boltreleik er nemleg spesielt viktig for gutar sin sosialisering i barndommen, og er ein sentral kjelde til fryd. Det som kjenneteiknar boltreleik er komponentane sjølvdemping og turtaking, samt kontinuerlege risikovurderingar. 

Sjølvdemping vil seia jambyrdigheit med motstandaren sin, på tross av ulik styrke. Sjølvdemping lærer barnet at ein må ta omsyn til motstandaren sin, og barnet blir derfor ein meir populær leikekamerat. Det er ikkje så kjekt å alltid tapa mot kompisen som er sterkare enn deg. Boltreleik krevjar ein del fysisk, og pausar er ofte nødvendige. Pausar er ein fin måte å visa omsyn på, ved å la kameraten din eksempelvis komma opp på beina igjen eller få pusten tilbake. Spesielt gjennom leikeslåsting gjerer barnet seg ofte sårbar. Det skaper tryggleik og tillit at kameraten din kjem bort og seier unnskyld, i tilfelle det går litt hardt føre seg. Dette gjerer boltreleik til ein viktig arena for gutar å visa omsorg og ansvar.

Turtaking vil seia at barna bytter på kven som er vinnar og tapar. Mangel på turtaking har sine konsekvensar. Barn som alltid vinner har større sannsyn for å utvikla aggressiv åtferd, medan dei som alltid taper kan bli passive i leik. Turtaking øver på å visa toleranse ved å la andre bestemma, noko som aukar samarbeidsevna. Turtaking gjerer at barnet går inn i ulike roller. Rollene gir ein forståing på korleis det er å vera den sterke/ den svake, den gode/ den vonde, og gir derfor ein trening i empatisk forståing. Utan sjølvdemping og turtaking er risikoen større for å bli sosialt utestengt, ved at barnet ikkje viser omsyn og ansvar.

Utan boltreleik går barnet glipp av trening i risikovurderingar. I tillegg mister ein positive effektar som auka sjølvtillit og oppleving av meistring. Dette kan få uheldige konsekvensar. Barnet blir så engsteleg, at det fører til passivitet i leiken. Barn som blir oververna har større sjans til å utvikla psykiske lidingar og blir dårlegare i stressregulering. Eventuelt kan barnet bli dumdristig. Barn som har klatra ein del i tre veit kor høgt det er trygt å klatra, og kva grein som er trygg å tråkka på. Barn som ikkje har erfaring med dette, tar store sjansar, noko som gjerer at det kan enda med skade. Det gir betre læring med mange småskadar, enn risikoen for å få store skadar. Faktisk er det slik at fysisk aktive barn får mindre skader enn meir inaktive barn.  Barnet må ta kontinuerlege risikovurderingar, både når det gjelder risikoen av å bli sosialt utestengt og skada. Me har òg sett kor viktig det er med sjølvdemping og turtaking i boltreleik. Desse komponentane gjerer barnet til ein tryggare og meir føreseieleg leikekamerat. Spesielt gutar får ein arena til å visa omsorg og empati. Når mange jenter har betre føresetnadar for sosial og emosjonell fungering, blir desse evnene trent opp ved boltreleik hos gutar. Boltreleik er ein viktig sosial arena, og ein sentral kjelde til fryd.

Referanser

Eide-Midtsand, N. (2015). Boltrelek og lekeslåssing: Større rom i barnehagen og småskolen. Kommuneforlaget

Sandseter, E. B. & Kvalnes, Ø. (2021). Risikofylt lek: En etisk utfordring. Universitetsforlaget

Vestå, A. I. (2019). Boltrelek og utvikling av sosial kompetanse – Et elevperspektiv [Materoppgåve]. Norges Arktiske Universitet