Hva kan vi lære av et klassemiljø i Tanzania?

En tekst av Siri Aven

Vi ser ofte til Europeiske land for inspirasjon til å forbedre vårt eget skolesystem. Gjerne våre nærmeste naboer som Finland, Sverige og Danmark. Kanskje vi burde se litt lenger etter inspirasjon?

For et år siden reiste jeg med en klasse fra HVL ned til Tanzania for å studere bærekraft og utdanning. I 5 uker skulle vi være i praksis på en Tanzaniansk barneskole. Første skoledag var vi spente, og litt betenkte på hva som kom til å møte oss. Vi visste på forhånd at skoledagene var lange, klasserommene var overfylte og små, og jeg forventet vel egentlig å møte slitne elever i et strengt, stille og autoritært klassemiljø.. Mine fordommer ble raskt utfordret. Vi møtte klasser med stor læringsiver, sterkt samhold, latter og drømmer om fremtiden. Stemningen i klasserommene var oppmuntrende og positivt, spesielt sammen med vår praksislærer som sørget for at elevene skrøt og heiet på hverandre.

Selvfølgelig har jeg sett barn i norsk skole ha det fint sammen i klasserommet, det er ikke unikt i seg selv, men dissa barna var så sammensveiset. Det var noe med klasseromskulturen i Tanzania som tente et lys i meg. Elever som var mestret ulike fag godt, underviste de andre elevene når læreren ikke møtte til timen. Elevene heiet og applauderte hverandre når de svarte på spørsmål fra læreren. Ulike heiarop som tramping, klapping og oppmuntrende ord gikk igjen. Det gjorde noe med meg når 80 elever klappet i takt og ropte «YOU ARE THE BEST» til den eleven som nettopp løste 340/16 på tavla. Vi burde sluke denne energiske klasseromskulturen rå og dra den rett inn i norske klasserom!

Jeg har også erfaring fra norske klasserom. Noen ganger tenker jeg tilbake på situasjoner der jeg kan ha gjort elever utilpass med å synliggjøre dem i klasserommet. Jeg har til tider følt at barn i norsk skole er litt redde for å bli sett eller prøve på ting de er usikre på. Rett og slett litt engstelige for å bli sett og skille seg ut fra sine egne klassekamerater. Jeg kjenner meg igjen fra min egen tid på barneskolen. Elevene på barneskolen i Tanzania ba om å få ha talentkonkurranse i timen der de viste dans, sang og viste triks de hadde øvd på hjemme. De resterende 79 elevene som så på jublet når showet var over. De var ikke flaut å vise seg frem eller skille seg ut, og dette kan jeg for så vidt forstå når man får den applausen og oppmuntringen.

Jeg tror vi må starte tidlig med å bygge opp et klassemiljø der elevene bygger opp hverandre. Vi lærere må insistere litt hardere på at elevene kan mer enn de tror og er gode nok som de er. Vi må hjelpe barna å bli mer sikker på seg selv og få de til å forstå verdien av å heie frem andre rundt seg. Elevene jeg møtte i praksis i Tanzania får nemlig like stor jubel om de svarer feil på et spørsmål og prøver igjen, som når de svarer riktig. Det er ikke svaret som er viktig, det er det faktumet at du prøvde. Som lærere har vi et ansvar for å fremme denne typen fokus i klasserommet, slik som min praksislærer i Tanzania tok ansvar for. Jeg tror vi må tørre å lage mer lyd i klasserommet, slik at vi ikke blir stille. En nøytral, passiv, eller ingen stemme i klasserommet kan like gjerne oppfattes som en kritisk stemme. Det er lærerens jobb å gi den konstruktive kritikken, ikke 10-åringene. Samtidig må vi bruke mer tid på å skape den positive og støttende atmosfæren mellom elevene. La oss bli inspirert av det høylytte, jublende og støttende klasserommet i Tanzania og la trommingen sitte løst på pulten!