Landskapets form er vår beste ledetråd til karbonet i myra
Ny forskning viser at terreng-data kan forbedre kart over myrdybde i Norge, mens luftbårne målinger av radioaktivitet ikke strekker til.
Myrer er blant jordens kraftigste karbonlagre. En enkelt kvadratmeter myr kan inneholde mer karbon enn tilsvarende areal med tropisk regnskog – bundet i torvlag som har bygget seg opp gjennom tusenvis av år. Hvor mye karbon en myr lagrer, avhenger fremfor alt av én ting: dybde. Og akkurat nå mangler Norge gode kart over denne dybden.
En ny studie fra forskere i Repeat-prosjektet, publisert i tidsskriftet SOIL, har testet ulike metoder for å forutsi torvdybde fra luften. I to norske landskap – Ørskogfjellet i Møre og Romsdal og Skrimfjella i Buskerud – målte teamet torvdybde på over 2 000 steder og sammenlignet prediksjoner fra LiDAR-baserte terrengmodeller med luftbårne målinger av radioaktivitet. Dommen: terrengets form vinner.
Flyfoto av en myroverflate på Ørskogfjellet med karakteristiske småtjern i intakt myr. Foto: Sigurd Daniel Nerhus
LiDAR kartlegger overflaten av torven, ikke mineralgrunnen under – likevel angir overflatetopografien hvor torven pleier å være dyp eller grunn. Den kraftigste prediktoren var et mål på dalbunnflathet: flate, lavtliggende posisjoner i landskapet hadde de dypeste torvene, trolig fordi de holder på vann og akkumulerer organisk materiale over årtusener. Torven er også dypere der landet har vært over havet lengst siden siste istid – på Ørskogfjellet økte dybdene markant over 75 meter, akkurat der den marine grensen går.
Luftbåren radioaktivitet hadde en annen logikk: tykk torv absorberer naturlig stråling fra berggrunnen under, slik at områder med dyp torv burde vise lavere radioaktivitet målt ovenfra. En lovende idé – men det helikopterbårne instrumentet ser et fotavtrykk på over 100 meter i diameter, altfor uskarpt til å fange dybdevariasjoner som kan spenne flere meter innenfor noen få skritt.
Helikopteret samler data til en geofysisk undersøkelse på Vestlandet. Instrumentets høyde over bakken gjør at det ikke fanger opp torvdybder godt. Foto: Julien Vollering
De terrengbaserte kartene slår Norges eksisterende nasjonale torvdybdekart, som kun klassifiserer dybde som grunn eller dyp, lar store deler av landet stå som ukjent, og ikke kan skille en 1 m torv fra en 5 m torv. De nye kartene gir kontinuerlige estimater med 10 m oppløsning over hele landskapet. De bommer likevel med omtrent 60 cm i gjennomsnitt, og underestimerer de aller dypeste torvene – så for små, spesifikke områder er feltmålinger fortsatt nødvendig. Men for karbonregnskap i landskapsskala og for å styre veier og bygninger unna de mest karbonrike partiene, er dette et godt steg i riktig retning. Neste steg er å samle inn og dele feltmålinger mer systematisk, slik at kart som disse kan lages for større deler av Norge.
